Det er mulig å "jukse" med å la skinnene stikke litt utenfor, men slike løsninger er i utgangspunktet ikke særlig heldige. Skinneender som stikker utenfor tåler ikke mye, man har jo ingen lask til å ta opp belastningene.

Total hjulstand er avstanden mellom akselsentrene på de ytterste akslene. Man må også ha minst 15 cm ekstra hver ende for å gi plass til hjulflensene. På lok som er så lange at det er spørsmål om de går inn på svingskiva er det vanligvis alltid løpehjul eller tenderhjul ytterst, slike har vanligvis diameter på rundt 95-100 cm (som nedenstående bilde). Hvis ytterste hjul hadde vært drivhjul med betydelig større diameter ville man trengt mye mer.


Man må også ha tilstrekkelig plass til at loket kan plasseres slik at svingskivebrua balanserer. En hånddrevet svingskive MÅ balansere helt nøyaktig, ellers er den umulig å bevege. En motordrevet svingskive må også balansere noenlunde bra, ellers vil det enten bli for tungt for motoren å dra den rundt eller så vil drivhjulet (som vanligvis bare virker med alminnelig friksjon mot ringskinnen) slire. Det skal overraskende lite til for at en motordrevet skive ikke kan dreies.

Noe man kanskje ikke tenker på er at de fleste store damplok er konstruert slik at tyngdepunktet er omtrent midt på når kull- og vannbeholdningene er fulle. Hvis det mangler mye kull og vann vil det ofte være umulig å få snudd, men i alminnelighet er det alltid god vannfyllingsmulighet like ved. Det vanlige er at det er vannstender eller vanntårn ved sporet inn mot svingskiva, så man fyller opp på vei dit. En type 63 har 40 tonns kapasitet på tenderen (30 tonn vann og 10 tonn kull), så om det mangler 25-30 tonn i den ene enden sier det seg selv at man ikke får snudd et lok med 19 meters hjulstand på en 20-meters svingskive. De 60-70 centimetrene man har å gå på er ganske enkelt ikke nok, for man må har uansett ikke nok plass i bakenden til å oppnå tilnærmelsesvis balanse.

Det er noe merkelig med Heje-tegningen lenger opp. At det mangler en 0 i de to målene stemmer nok, men disse målene er fra senter til skinneendene, jeg lurer derfor på om målet skal være 10030, ikke 10050. Da blir summen 20060, og det kan passe at sporet på brua er lik gravdiameteren. Selve brua skal være noen cm kortere.
Det er dessuten helt tydelig at den tegnede svingskiva ikke er helt lik de som var i Lillehammer og Ski. Nå ser dette ut til å være en litt forenklet illustrasjonstegning, ikke en konstruksjonstegning, så den er muligens ikke hentet fra en konkret svingskivetype som har vært bygget i Norge.

Og til kommentaren "Ikke lett å få et lok til å krypkjøre og stoppe på en millimeter heller" er det bare én ting å si: det er mye lettere i 1:87 enn i 1:1....

programmeringssporet wrote: Og så er vel flensene litt høyere i H0 - så "effektiv" hjulstand blir vel litt lengere. (Ikke spør hvor mange ekstra timer dette har kostet meg - da jeg glemte å prøve før jeg lagde svingskiven min)

Du må måle fra senter av løpeakselen til senter av bakerste tenderaksel. Det er det som kalles "hjulstand". Muligens kan det kalles akselavstanden mellom første og siste hjulaksel, skjønt jeg lurer på om akselavstand bare brukes mellom to aksler ved siden av hverandre. På damplok opererer man også med målet "fast hjulstand" som er avstanden mellom de ytterste akselene som ligger fast i ramma (boggier og løpeaksler tas altså ikke med), fordi dette er et godt mål for hvordan loket takler kurver. Stor fast hjulstand gir nødvendigvis et veldig stivt lok, men man har forsøkt å kompensere for dette ved å gjøre en eller flere aksler sideforskyvbare. Märklin har løst dette på sin måte ved slike 10-koblinger som "Stortyskeren" ved å gjøre rammen leddet, om jeg ikke husker feil. 

ses wrote: [...] Hvis den er 24 cm på Märklins modell vil det tilsvare 20880 mm i 1:1. Drøye meter for lang i 1:1. [...]

1. Det er gravas diameter som er 20060 mm (ikke 20600), ikke sporet på skiva. Den er nok nøyaktig 20000 mm. Det gir 3 cm klaring på hver side.

Edited by ses - 22 februar 2016 at 11:59

Eller en 0 for lite. Det er vel vanlig å oppgi slike mål på tekniske tegninger i mm.

Svingskiva som lå på Lillehammer (ca 1913-1973) var en standard 20 meter skive, lengste type som har vært benyttet i Norge.
Bildet nedenfor er en slik skive, hentet fra Kolbjørn Hejes "Vei- og jernbanebygging", Aschehoug 1941, side 511:

Ja, dette blir et interessant prosjekt.

Jeg kan ikke se at det er oppgitt noe sted hvor stor svingskiva skal være, men siden loktype 30 er 17,642 meter over bufferne må det minst være en 18-metersskive, kanskje en 20-metersskive.

Det du kaller "fortau" heter gangbrett. Som det sees på bildet med 30-maskinen hadde svingskiva slike fra den var ny, men de ble bygget bredere og utstyrt med rekkverk på et senere tidspunkt.
Generelt har alle vanlige svingskiver alltid hatt gangbrett, de eneste unntakene jeg kan huske å ha sett er veldig små svingskiver for svært korte smalsporlok eller små motorvogner. Slike svingskiver har vanligvis også veldig grunn grav, kanskje bare 30-40 cm dyp.
Gangbrettet er helt nødvendig for at lokpersonalet skal kunne komme ut og inn på lokomotivet mens det står på svingskiva. Ofte måtte lokpersonalet snu loket uten hjelp fra annet personale. Da ville det vært svært upraktisk uten gangbrett.

Det smale gangbrettet man ser på det eldste bildet er naturlig nok ikke spesielt trygt, som det sees står de fire personene inntil maskineriet, men allikevel helt ute på kanten. Særlig når man går ned fra førerhuset er det fort gjort å dette utfor kanten, derfor ble gangbrettene bygget bredere og fikk rekkverk. Det ble også lagt inn gangbrett midt i sporet, noe som heller ikke var vanlig tidligere. Når dette skjedde vet jeg ikke, men jeg antar det var etter krigen. Svingskiven på Krøderen er fortsatt i original utførelse slik den ble bygget i 1908, med smale gangbrett og uten gangbrett midt i sporet.

På det eldste bildet sees også at det er noen av svillene som er lenger enn de andre og at gangbrettet bare ligger på enden av disse. Det var den vanlige løsningen på svingskiver med tresviller den gang gangbrettene var smale, det var ikke noen spesielle støtter eller skråstivere for gangbrettene. Da gangbrettene ble bygget bredere ble det nok vanligvis satt opp skråstivere, men enkelte svingskiver fikk bare lengre bæresviller (bl.a. i Ski, hvor det også ble satt opp elegante, svungne rekkverkstolper av støpejern). Hvordan denne endrignen ble utført i Lillehammer fremgår dessverre ikke av 70-tallsbildet, men rekkverket er i alle fall av en mindre elegant type.

Her er svingskiva i Ski i bruk 16/6-1979. Dette er en 20-metersskive:

Under "fortauene" kommer det 28 støtter. Laserskjæres i 2mm akryl.

Jeg har valgt å bruke 4 hjul fra en flatvogn jeg ikke har bruk for. Akslingene er kuttet med dremel.

Med utgangspunkt i disse 2 bildene, skal jeg bygge svingskiva på Lillehammer Stasjon anno 1960-65. Det første bildet er eldre og brua har ikke fått "fortau" og rekkverk. Det andre bildet er nyere, etter elektrifiseringen, men jeg regner meg at svingskiva så slik ut også tidlig på 60-tallet.