De største byene hadde jo gassverk og kull/koks var nok mer vanlig der enn ved? Derfor var de fleste vedtransporter i nærområdet.

 

Under krigen var dette anderledes da det oppsto knapphet på olje og kull/koks som var mer "strategiske varer". Denne korte tidsperioden og noe år etter før hjulene kom igang igjen, var nok vedtransport med jernbane mer vanlig. Denne korte periode på < 10 år spilte de kommunale forsyningsnemdene en stor rolle som organisator i denne transporten.

Det samme var også tilfelle under 1. verdenskrig men denne tidlige epoke er vel uaktuell i Fremo-sammenheng?

 

På Sørlandsbanen med sidebaner var det derimot en annen "vedtransport" som var mere vanlig - nemlig stavtransport.

Dette var en mer foredlet vare enn ved og lønte seg bedre å transportere over avstander. Der kom jernbanen inn.

På Sørlandet er småbruk vanlig og bøndene brukte derfor vinteren ved siden av vedhogst til å hugge furutømmer og transportere det til en av de mange gårdssager. Her ble tømmeret kuttet opp til tønnestav og tørket for videretransport til en av de mange tønnefabrikkene som lå i byene langs kysten.

I Kristiansand hadde vi Jernæs tønnefabrikk og i Flekkefjord lå O.C.Axelsen (som forøvrig er siste store tønnefabrikk som ble nedlagt på slutten av 70-tallet). Stav og ferdige tomtønner var derfor hyppig forekommende last på Sørlandsbanen - men ikke ved.

Ellers er jeg enig at vedtransport med jernbane er en fint tema - om ikke så vanlig i virkeligheten.

 

 

Denne skal stå på modulen Tremetsrud hvor jeg tenker meg at det under/etter krigen var en vedforhandler  ved navn   A & V Johansen  som lastet ved over på godsvogner.   (A & V står naturligvis for Akk og ved)

Rampen skal være løs slik at den tas vekk når modulen brukes på treff med "moderne epoke". Da brukes sidesporet kun til tømmeropplasting.