Det har vært oppe på forumet tidligere hvordan et evt kryssningsspor inne i ei stor vendesløyfe vil fungere. Kan du (eller en annen bidragsyter) ta inn ei tegning som viser dette.

Tegningene i wikiartikkelen vil jeg tro er tilstrekkelige fordi de viser hovedprinsippene.

Men la meg tenke litt høyt om (drøfte) problemet:

Jeg tror det må tenkes hver for seg om det er digitaldrift (DCC) eller analogdrift.

Spørsmålet er hvor du legger kryssingssporet i forhold til isoleringene. Jeg vil anbefale at hele kryssingssporet enten ligger utenfor eller innenfor den polvendbare delen. Er det plass nok til et helt tog i tillegg til kryssingssporene innenfor sløyfa, ville jeg latt kryssingssporene være på den polfaste delen. Men man må tenke på de polfaste seksjonene også. For ved kryssing, kan man jo godt tenke seg at det kommer to tog i hver sin retning samtidig inn mot kryssingssporet. Da har vi denne konfigurasjonen (tegning fra MJwiki):

Da kjører det altså tog på begge de polfaste strekningene. Hvis den polvendbare er kryssingssporet, tas inn ett tog av gangen, hvilket er helt i tråd med sikringsanlegg som ikke tillater samtidig innkjør (de fleste i Norge). Da polvender man først for den ene innkjøringen, vender om og så kommer det motsatte toget. Men da må også togene kjøre ut, ett om gangen. Dette taler altså mot å gjøre kryssingssporene til én felles polvendbar strekning. Så har man plass til å legge den polvendbare delen utenfor kryssingssporene, så er altså det det beste. 

Det lar seg imidlertid gjøre å bygge en kryssingsstasjon som er polvendbar, og som tillater både samtidig innkjør og utkjør, men den blir ganske kompleks i sin elektriske oppbygging. Det får vi eventuelt komme tilbake til dersom dette er et behov noen har, siden de fleste i dag kjører DCC. Jeg går derfor over til å drøfte digitale løsninger.

De automatiske digitalpolvenderene føler på kortslutningsstrøm, og polvender den sporstrekningen som får sin strøm via den digitale polvenderen. Nå er det også slik kjøreretningen ved DCC ikke bestemmes av skinnenes polaritet, men av kommandoer gitt til lokets dekoder. Vi trenger derfor ikke tenke på polariteten på noen av sporseksjonene hva kjøreretning angår.

Vi må derimot tenke over hvordan og når den automatiske polvendingen skjer. Alt går greit så lenge det bare er ett tog som krysser isoleringene. Men hvis en hel kryssingsstasjon ligger på en polvendbar strekning, så kan to tog krysse isoleringene innenfor samme aktuelle tidsintervall. Teoretisk vil det gå bra så lenge togene krysser litt tidsforskjøvet, men polvendereleet vil da svitsje fram og tilbake hver gang noe kortslutter i isoleringen. Det vil egentlig enhver hjulgang kunne gjøre, så det kan bli mye fram og tilbake mens tog kjører over fra begge sider, og man kan selvsagt risikere under slike forhold at to krysser likt, og da får man i hver fall en kortvarig stopp i DCC-signaler fram til lokene. 

En vei ut av dette er å gjøre isoleringen litt lenger enn de 1-2 mm som er vanlig, for eksempel 1 cm. Da vil det bare være strømtrekkende materiell som fører til at polvenderreleet slår over. Det er mulig dette er godt nok. Jeg har ikke praktisk erfaring selv med dette, men da har kanskje andre.

Tryggere er det i hvert fall dersom også her den polvendbare delen ligger utenfor kryssingsstasjonen. Se drøftingen over for analog drift. Er ikke det mulig, kan man gjøre selve avgreningen til sløyfa polvendbar, for der vil det normalt bare kunne befinne seg ett tog om gangen. Altså denne konfigurasjonen:

Jeg gjør oppmerksom på at alt dette med DCC er teoretiske betraktninger som jeg ikke har prøvd i praksis ennå.

Da er 90,- (mono frog juicer)ikke så gale for å få automatisk polvender på hjertestykket.

 

Men billyspæren tilkoblet ett ledig kontaktsett på vekselmotoren er jo selvfølgelig billigere om man har dette tilgjengelig, samt viten om hvordan dette gjøres.