Akkurat nå befinner jeg meg på et hotell en times tid fra Nürnberg,

og her kommer en stemningsrapport fra turen så langt:

 

Hva er vel bedre enn å benytte en dag til å nyte smalsporet dampmateriell i regulære rutegående tog?

Jeg kom ikke på noe når jeg sto opp i dag,

så Hartz ble målet for dagen.

Det viste seg imidlertid at skal en ha noe håp om å fotografere damplok

må man stå tidligere opp enn meg for å komme i første rekke

 

 

 

 

 

...Men vi kom oss da ombord. Toget besto av 6 ordinære vogner pluss reisegodsvogna,

og etter et par stopp ble det temmelig fullt ombord.

Før det rakk jeg ta et bilde av det spartanske interriøret som ganske riktig føltes like vondt som det ser ut etter et par timers reise

(tilbakereisen ble delvis foretatt stående på endeplatformen utendørs for å kompensere de vonde setene)

 

 

 

Nuvel... vi kom oss da omsider til tops, hvilket innebærer en togreise med damp i to timer og stigning fra rundt 250m.o.h. til mer enn 1100 m.o.h.

 

På banens endestasjon Brocken på et høydeplatå midt i naturparken Hartz fikk vi igjen nærkontakt med det hvite stoffet vi har sett hjemme i Norge de siste dagene.

Baneselskapet hadde som det fremgår av neste bilde heldigvis snøskuffen stående parat:

 

 

 

At skuffa var i bruk var tydelig å se på snøkantene langs platformen når jeg foreviget toget mens damploket tuslet rundt i sporet bakenfor for å komme på rett ende til returen:

 

 

Underveis på returen krysset vi med to andre ordinære tog fremført med damplok.

Det siste på en stasjon hvor vårt tog i ruten hadde hele 30 minutter opphold. Ventetiden ble benyttet til å innta en bratwurst, og til å få et bilde av toget "vårt":

 

 

 

Endelig dukket møtende tog opp;

 

 

 

Siste bilde for i kveld er av reisefølget mitt; Jørund Lothe fra http://www.vmji.no - www.vmji.no er strålende fornøyd med

å få førstehånds kjennskap til en jernbanestrekning som produsent LGB har utgitt mange modeller fra:

 

 

Kveldens siste overraskelse fikk vi forøvrig ved ankomst til vårt hotell;

utenfor døren ble vi møtt av et LGB-anlegg i et glassmonter med to sporkretser og trykknapp som startet togene.

Men da var dessverre kamerabatteriene brukt opp, så bilde av det anlegget får vente til i morgen.

Da satser jeg på å ha med et par bilder fra Nürnbergmessen og

 

Eirik

Messen er en lektøysmesse for alle typer leketøy, og modelljernbane er kun en liten bit i en av de 12 hallene som er i bruk under messen. I løpet av messeuken er det ca. 70.000 besøkende, hvorav rundt halvparten vistnok er innom på lørdag (mange av de besøkende er innom flere dager for å rekke gjennom alle avtaler med sine produsenter) S-banen i byen går med hyppig frekvens, og mange ekstra vogner i trafikk denne uken, men likevel er man så godt som garantert ståplass som sild i tønne utover på morgenen. Vel fremme ved messen velter folket ut og køen beveger seg jevnt mot hovedingangene:

 

 

Selve messen er så stor at det går en egen busslinje som sirkler rundt alle de 12 hallene samt utom parkeringsplassene. Her kjøres det non-stop shuttlebuss med et lass med busser.

 

Modelljernbanehallen er en av de mer folksomme hallene. Dette skyldes trolig at mens det på mange andre produktområder kun er importører som er innom så er modelljernbanebransjen (heldigvis) så direkte drevet at det her er de enkelte forhandlere som er innom for å hilse på produsentene. En av utstillerene med stort areal på tilbehørssiden er Faller hvor det tidvis er vanskelig å komme seg frem til de mange monterene hvor årets nyheter står presentert:

 

 

Messen er altså en lukket fagmesse, og det er faktisk ikke adgang for personer under 16 år. Det er heller ikke noen messe som er spesiellt tiltrekkende for entusiaster, da man mange steder må være innehaver av et passende visittkort og seriøse intensjoner for å komme i nærheten av modellene. Se f.eks. på standen til Vollmer på bildet under; uten visittkort og fortrinnsvis en forbooket avtale med salgsavdelingen kommer man seg ikke så lett forbi damene i informasjonsdisken og innenfor i nærhet av de nye modellene;

 

 

 

Enkelte forståsegpåere spådde kort tid før messen at det ville være mange nedtrykte og deprimerte Märklinmedarbeidere på messen. Jeg gjorde mitt beste for å finne dem, men jeg fant ikke en eneste en jeg. Derimot var de jeg snakket med meget positive til fremtiden, og utan at jeg skal gå i detalj om hva som ble diskutert så var man sikker på at situasjonen ville være løst i løpet av kort tid. I mangel på bilder av deprimerte medarbeidere får det derfor bli noen bilder av litt av innholdet på den enorme kombinerte Märklin/Trix/LGB standen:

 

 

 

 

En "kjenning" i LGB utstillingen var dette damploket på bildet under. Et av lokomotivene fra Hartz-banen som vi faktisk så forbildet til dagen i forveien;

 

 

Man kan ikke tusle gjennom modelljernbanehallen uten å legge turen innom standen til NMJ. Finn Moe er fullt opptatt med å svare på kundenes mange spørsmål, og i forkant på mitt bilde sees i hvit skjorte Klaus Korbacher, bedre kjent som "Nohab-pappi" som er fast medhjelper på NMJs stand på messen;

 

 

 

Messen er som sagt mye mer enn bare modelljernbane, og når de obligatoriske besøkene er unnagjort pleier det bli tid til et besøk i noen av de andre hallene. Kvaliteten på bilbanene til Carrera kan jeg ikke si så mye om, men kvaliteten på standpersonalet var det som neste bilde viser lite å utsette på:

 

 

I hallen for fjernstyrte modeller snublet jeg bl.a. over denne modellen som jeg vil tro kan få selv togbutikkens Tore H. til å utvide sitt produktspekter

 

 

En av messens varmeste jobber (tro meg: luften og temperaturen i hallen er ille nok som det er...) må vedkommende i dette kostymet på neste bilde ha. I hallen med tøydyr dukket vedkommende opp. Av en eller annen grunn hadde ikke vedkommende samme tiltrekningskraft som Carreras medarbeidere, men showfaktoren var like høy her:

 

 

Det var en snartur gjennom årets messe. Etter alle disse og mange flere inntrykk, diskusjoner og opplysninger var det på tide å fordøye all informasjon sammen med litt middag. Til det fikk vi selskap av en god gammel bekjent, nemlig Knut Pedersen, redaktøren av Modell&elektronikk samt driver av Knuts maskinservice som og var på messen både som forhandler og redaktør. Hyggelig selskap og god mat førte til en sen kveld så puta var god å finne når vi endelig var tilbake på hotellet.

 

Eirik

 

 

 

 

Museet hadde en del interessante objekter innen alle transportformer, men totalt sett var det langt fra det mest spennende vi har besøkt under våre tysklandsbesøk.

 

I øverste etasje var det imidlertid et stort 0-skala anlegg på 325m2. Anlegget var meget gammelt (mener det opprinnelig var bygget på 50-tallet), noe materiell og landskap bar preg av, men kjørende modelljernbaneanlegg er alltid hyggelige å se på, og hvertfall anlegg på denne størrelsen:

 

 

 

Eirik