Alminnelig stolpeavstand er ca 50 meter, men den kan være ned mot 30 meter der det anses nødvendig av landskapsmessige eller andre årsaker.

 

Vanlig stolpelengde er 7-10 meter, også avhengig av lokale forhold. 70-100 cm av stolpen står nede i bakken, mer jo høyere stolpen er.

 

Antall isolatorer avhenger av hvor mange telefon- og telegraflinjer det er på strekningen. På sidebaner var det gjerne bare to telefonlinjer og én linje for signaltelegrafen. På hovedlinjer kunne det være mange fler telefonlinjer, kanskje opptil 6-8. Siden jernbanens telefonlinjer bare ble brukt til intern trafikk var det sjelden noe større antall enn dette.

 

Signaltelegraflinjen brukes til å sende togmeldinger og gjennom disse kontrollere sporvekslenes stilling på ubetjente stasjoner og sidespor på linjen. Den har bare én isolator (bare én tråd, returstrøm ved jording), og denne ene isolatoren står normalt alltid på toppen over telefonlinjene. På 1800-tallet ble det mye brukt et spesiell støpt toppstykke på stolpene med en pigg på toppen hvor isolatoren for signaltelegraflinjen ble plassert (kalt "Keiser Wilhelm" på grunn av likheten med tyske hjelmer fra den tiden). Noe senere ble det i stedet plassert en vanlig isolator på siden av stolpen, helt oppe ved toppen.  På strekninger med signaltelegraf var det derfor alltid odde antall isolatorer. Nesten alle strekninger hadde signaltelegraf for 100 år siden, noen beholdt den inntil nylig.

 

Telefonlinjene har alltid to isolatorer (to tråder) for hver linje. Minimum på sidebaner er som nevnt to telefonlinjer, én "stasjonslinje" som bare telefonapparatene på togekspedisjonskontorene er tilkoblet, og en "alminnelig linje" hvor alle telefonapparater som finnes på strekningen er tilkoblet. På hovedlinjer ville det normalt være flere linjer for annen kommunikasjon.

Når det er to telefonlinjer står isolatorene generelt parvis to og to rett overfor hverandre på stolpen slik at de danner en "firer". Så står isolatoren for signaltelegrafen litt ovenfor disse igjen.

For å redusere induksjon og overhøring mellom linjene står det to trådene som tilhører samme linje diagonalt i "fireren". For ytterligere å redusere induksjonspåvirkning revolveres trådene med 1/4 fra stolpe til stolpe, slik at den tråden som står øverst til venstre på første stolpe går til isolatoren øverst til høyre på neste, deretter til den nederste til høyre, deretter til den nederste til venstre, deretter til den øverste til venstre igjen, osv.

Hvis det bare er én telefonlinje på stolpekursen revolveres på samme måte fordi man da senere kan sette opp en linje til uten å flytte på isolatorer, men da "mangler" to isolatorer i "fireren". På grunn av revolveringen vil derfor isolatorene stå diagonalt overfor hverandre, omvendt på annenhver stolpe.

Hvis det eksempelvis er tre telefonlinjer vil det da være 6 isolatorer (+ 1 for signaltelegrafen), de fire for de to første linjene vil stå som en "firer", mens den nedenfor vil være to som står diagonalt.

 

Hvis det bare er 2 eller 3 telefonlinjer brukes vanligvis ikke "telefonjern" (vinkeljern plassert på tvers på stolpen som isolatorene festes på), det brukes bare når det er 4 linjer eller mer. Da plasseres gjerne en "firer" på hver side av stolpen.

 

Det ovenstående er en noe forenklet fremstilling av generell utførelse. Avhengig av lokale forhold kan det se annerledes ut. Tidligere var det også vanlig at rikstelefonlinjer gikk langs jernbanene. Da hadde disse sine egne stolpekurser, ofte på motsatt side av jernbanens egne linjer. Rikstelefonkursene hadde vanligvis høyere og grovere stolper og fler linjer enn jernbanens stolpekurs.

Langs Krøderbanen er det fortsatt noen "Keiser Wilhelm" på enkelte stolper, men mest at signaltelegrafen går på siden av stolpen på vanlig isolator.

Jeg har dessverre ikke noen gode bilder tilgjengelig akkurat nå, men i bakgrunne på dette bildet kan du se en vanlig stolpe med to telefonlinjer og signaltelegraflinjen øverst.

 

 

På dette bildet sees en "Keiser Wilhelm"-stolpehatt: