O Glæde! Ikke mindre enn 8 mj-bøker ankommet!
Litt oneclick-shopping hos Amazon fredag - og vips - i dag lå ikke mindre enn tre hentelapper i kassa. 4 dager fra USA er bra, særlig når det ikke var dyreste porto, heller.

Så er spørsmålet, hvordan få tid til å lese alt dette da - bli "syk"!? Hm.

Kalmbach-bøker alt sammen - Tony Koesters samlede MJ-design/-operation-bøker og noen klassikere for å skjerpe opp kunnskapen om DCC og "benchwork".
Aiai!

Ellers verdt å merke seg er at de er mye billigere hos Amazon enn hos Kalmbach (rundt 30%!). Kalmbach har imidlertid billigere porto - men seinere levering.

Det ble seint...

Jeg har etterhvert en liten stabel med bøker av Iain Rice og Tony Koester. De er begge noen flinke fyrer, men de er sannelig ulike. Koester er elektroingeniør, og som ingeniører flest, opptatt av system og struktur. Rice, derimot, er mer i det kunstneriske hjørnet, og er opptatt av opplevelse og "feeling" - scenografi. Når Koester prøver seg på de tingene blir det fort litt stivt - selv om han har mange gode ideer også her. Men sammen er de dynamitt!

Som arkitekt er jeg jo i begge leirer, men liker nok Rice sin best! For meg er opplevelsen av et anlegg vel så viktig som at det er trafikkerbart. Det blir raskt noe underlig over det hvis man planlegger i systemer uten å sette det inn i scenografiske rammer.

Da er det kanskje like godt å ta konsekvensen av det og gjøre som David Barrow (som også er arkitekt - ) og bygge sånne "dominobrikker" der alt annet enn spor og industri er luket bort. Ikke landskap, ikke en gang ballast... Husene er grå, som skyggekulisser. Barrow har snakket varmt om dette i årevis, men nå ser jeg at han har ikke klart å holde seg, men bygget litt landskap, likevel

Hvis vi holder fast på ideene om scenografi, er det jo det hos Barrow, også, bare at den er mer naken - teaterscenen er nesten tom, kun det viktigste er med - sporet, toget, kunden og bakscenen, der forberedelsene skjer.

For opplevelsens del, derimot er det kanskje på sin plass å se på anlegget som en serie av adskilte scener. På teateret har de sceneskifter, på et anlegg kommer de etterhvert som toget beveger seg. Mellom sceneskiftene på teateret er scenen mørklagt, på anlegget kan det skje ved at man skiller scenene fra hverandre med en nøytral sone. En vegg, frontbrett som går opp i taket, slike ting.

Iain Rice har tegnet mye av dette, og det ser ut til å funke bra, også når man kjører: man føler "nå er jeg her" og bakgrunnen skjermer resten av anlegget, og også fortsettelsen til neste scene. Utformingen av scenen lukker deg inne - du ser ikke noe annet.

Motsatt er anlegg der man ser alt på en gang, uten skiller. Illusjonen om å være et sted blir litt borte når du ser resten av anlegget i bakgrunnen og ikke en himmel. Og den besøkende vil ikke overraskes og stimuleres til å bevege seg videre, bak neste skille i samme grad. Overraskelsen blir ikke like stor og stedsfølelsen blir mindre, også for den besøkende.

Mye å grunne over her.


Edited by Henning L - 05 oktober 2006 at 11:32

b e pedersen wrote: Mye artig synsing her, gett

Ja. Men hva syns du!?