Dette er forhold som tydeligvis ikke kan gjentas for ofte, for de samme spørsmålene dukker opp gang på gang.

 

Det første (ikke brattere enn 4 prosent) er jeg helt enig i, men jeg vil trekke det ennå lengre - generelt bør man alltid lage stigningene så slake som overhode mulig. Den ideelle jernbane er helt horisontal, enten den er i 1:1, 1:87, 1:160 eller noe annet. Enhver stigning er en mulig problemkilde, og det er en større problemkilde jo sterkere den er.

 

Det andre (å prøve seg fram) kan man selvfølgelig gjøre, men det er mange som har prøvd seg fram med det materiellet de har og de toglengdene som de kan kjøre akkurat nå, men som opplever problemer senere når de anskaffer nytt materiell. Det er jo *litt* irriterende hvis det viser seg at drømmemodellen som man endelig har fått tak i ikke går bra på anlegget. Da er det ofte ikke modellen det er noe feil med, men fordi man har bygget for sterke stigninger, for skarpe kurver eller noe annet rart som skaper problemer.

 

I tillegg er det noe annet som også er gjentatt til kjedsommelighet - overganger mellom stigning og horisontalt spor MÅ være lange og jevne. Alle slike overganger gir en viss avsporingsfare, og de er en utfordring for trekkraften - størst på toppen av stigningen. Jo sterkere stigningen er, desto viktigere er det at overgangene er jevne. Om overgangen også ligger i en kurve øker avsporingsfaren og mulighet for tap av trekkraft ytterligere.

Sporet må også alltid være så jevnt som mulig, men på horisontalt spor betyr ikke mindre ujevnheter så mye. I stigninger vil ujevnheter derimot svekke lokomotivenes trekkraft betydelig, særlig for damplok og mindre ellok og diesellok med stiv ramme. Boggilok klarer både ujevnheter og overganger mye bedre, men også de har sine begrensninger.