Jeg slutter aldri å la meg overraske over britisk design av jernbanemateriell. Det er (etter mine øyne) så gjennomført klumpete, tungt og annerledes enn alt annet i Europa.

Det skjedde et eller annet i så måte fram krigen omtrent. Britisk lokomotivdesign før krigen var jo svært elegant der man la stor vekt på estetikk og linjer. Men etter krigen kanter det seg til. Med noen få unntak er både lok og vogner de første tiårene etter krigen ganske uskjønt. Men jeg synes ikke det er så mye bedre i en del andre europeiske land heller. Italia for eksempel, der er det svært mye direkte stygt. 

Øker man fra 2 til 3 eller 4 sylindre (som i seg selv gir bedre utbalansering av bevegelige masser) må man benytte seg av både innvendige og utvendige veier og styring. LNER Class A4 som Tog viser to bilder av, har tre sylindre. Norske damlok som type 26, 30 og 49 ("Dovregubbene") har fire sylindre, og har altså innvendige veiver og styring.

Men det er helt riktig som Kjell skriver, at britene synes å ha foretrukket innvendige veiver selv om de ikke var nødt til det, mens de fleste lokomotivfabrikker forlot dette designet selv om mange nok i starten var påvirket av England som den teknologiledende på område i starten. En mellomvariant er utvendige veiver og innvendig styring. Det finner en på en del gamle norske lokomotivtyper - av britisk fabrikat gjerne...

Her er et norsk lok med innvendige veier og styring, type 10, men svenskbygget (Nohab 1876), så her ser vi at den britiske påvirkningen fortsatt var til stede. Løpeakselen foran ble påbygget senere.

Her er norsk lok med utvendige veier/sylindre og innvendig styring, type 5, Beyer Peacock 1867:

Edited by ses - 12 mars 2013 at 12:12

SR Q1 var et kraftig lok, og typen har mange tilhengere i UK. Men pent - det er et annet spørsmål. Bruken av innvendige sylindre var regelen helt opp mot 1920 - tallet for de fleste "pregrouping" - selskapene, men ved introduksjonen av LNER B1 (Antiloops / Bongo) og LMS "Black Five" sluttet man stort sett å bruke denne teknologien på nybygg som var ment for persontog. Allikevel beholdt man og bygget lok med innvendige sylindre helt mot slutten av damploktiden (1966), inkludert GWR Pannier - som er UKs mest produserte loktype. At lokene ble mer kantete etter krigen er også riktig med introduksjonen av "The Standards" - + LMS typene "Pig" og "Crab" før/etter krigen. For de av oss som har lært britiske lok å kjenne, snakket med de som vedlikeholdte og betjente de ulike typene og etterhvert også har fått et entusiastisk forhold til britiske jernbaner generellt og kjærlighet til enkelte typer spesiellt er britiske jernbaner ett funn. Når du snakker med britiske jernbaneentusiaster vil man gjerne legge merke til at de har en favoritt blandt de "fire store": GWR, LMS,LNER og SR. Man diskuterer gjerne også hvem av disses sjefsingeniører på loksiden som konstruerte de mest spektakulære lokomotivene. Noen mener LNER A1,2,3 og 4 er det ypperste ( Bl.a. Gresley / Peppercorn / Thomson), mens andre synes GWR 28XX (Churward) er tilsvarende - og så er diskusjonen i gang over en pint eller tre. At diskusjonen ender med å lyse Dr. Beeching og hans "Rechaping of British Railways" i bann og samtidig takke "Barry Scrapyard" er ikke uvanlig.......