Korrekte trafikkskilt kan være viktige for å slå an den riktige historiske tonen i en modellscene. Under planleggingen av et lite diorama med en veiundergang begynte jeg derfor å fundere på hvordan skiltingen kunne sett ut i mellomkrigstiden.

Sendte derfor en epost til Norsk Veimuseum. Noen dager senere hadde jeg mr. Mass Haugen på mobilen som trengte en adresse å sende endel materiale om trafikkskilt til! Slik fikk jeg tak i en kopi av ”Vegtrafikklovgivings historie”, samt endel kopierte forskrifter og artikler.
All informasjon i dette innlegget bygger på materialet jeg fikk tilsendt fra Haugen.

Trafikkskiltenes historie starter med en internasjonal overenskomst i 1909 som fastsatte bruk av fire forskjellige fareskilt.
Disse var runde, og hadde hvite symboler på lyseblå bunn. De fire farene var skarp sving, veikryss, jernbaneovergang og ”åpen rende tvers over veien”.

Ansvaret for å sette opp slike skilt ble gitt til de enkelte lands automobilforeninger. I Norge var det derfor Kongelig Norsk Automobilforening (KNA) som satte opp skiltene. Skiltene var også merket med KNAs emblem. Skiltene hadde en diameter på 70 cm.

Fra myndighetenes side ble det satt opp tre forskjellige forbudsskilt. Disse var firkantede, og hadde temmelig forskjellig formgiving fra dagens skilter. Skiltene var rektangulære med 50 cm. sider. Skiltet som anga maks. hastighet hadde svart tekst på blå bunn, feks 15 Km.
De to andre hadde svart tekst og symboler på gul bunn. Disse hadde henholdsvis to og tre svarte prikker. Skiltet med to prikker hadde teksten ”Forbudt for Motorvogn” over prikkene, og ”Aapen for motorcykkel” under. Det andre hadde ”Forbudt for Motorvogn” over prikkene, og ”Og for motorcykkel” under.

Triangelskiltene kommer
Denne utformingen ble sett på som utilfredstillende, og i 1926 ble det holdt en konferanse i Paris for å vedta nye, internasjonale retningslinjer for skilt.

Varselskilt skulle nå ha en rød trekant på hvit bunn og symboler i svart.
Det var også anledning til å bruke åpent triangel, og denne varianten ble valgt av de nordiske landene. Fortsatt var det KNA som skulle ha ansvaret, og dermed ble KNA-symbolet fortsatt benyttet på skiltene.

Senere tok veivesenet over jobben med å sette opp skilt, og da ble de åpne trianglene supplert med en tekst under (omtrent slik som dagens ”annen fare” skilt).

Skiltene var tilsynelatende rasjonert i starten, hvis man mente at en alminnelig oppmerksom bilfører kunne se den aktuelle faren ble det ikke satt opp skilt. Feks ble det i tettbygd strøk ansett som unødvendig å sette opp skilt, siden motorføreren alikevel skulle kjøre sakte og forsiktig.
Veiarbeidskilt hører kanskje til et av de mest aktuelle skiltene for MJ-folk, selvfølgelig bortsettt fra planovergangskiltet.

Nye skilt i 1938
I 1938 ble det innført en rekke nye skilt. Av største interesse for oss er kanskje at det var nå man innførte de spesielle skiltene som varsler jernbaneoverganger. Selve overgangsskiltet ble som sagt innført allerede i 1909, men nå ble det komplettert med andreaskors og stoppstolpe.

I 1941 dukket det også opp en del nye skilt. Det ligger vel en viss tysk påvirkning bak formuleringen ”skiltene er forandret mere i overenstemmelse med den kontinentale forskriften” som det heter i forskriften. Det er på denne tiden det blir innført steds og retningsskilt med svart tekst på gul bunn for riksveiene. Tidligere har disse skiltene hatt rød tekst på hvit bunn.

De neste omgangene med nye skilt kom i 1950 og 1957. For alle dere med en Pünther-undergang på modulen eller anlegget så ble forbudsskiltet ”Stengt for kjøretøy med større høyde enn angitt” innført i 1950. Elers er det verd å merke seg at veimerking ikke ble innført før i 1958.

Tekniske spesifikasjoner:
Det Kongelige Departement for offentlige arbeider kom i 1933 med følgende spesifikasjoner for trafikkskilt:

Varselskilt:
Sidene på triangelet skulle være 70. cm. Bredden på rammen 8 cm. Skiltstangen skulle være 60X60 mm. T-jern. Høyden ble angitt til ”en høide over veibanen av ca. 2 meter”. Stangen ble malt vekselvis med røde og hvite felt med en høyde på 25 cm.

Veiarbeidsskilt skule plasseres så lavt som mulig, og ha en hvit rektangulær plate med teksten ”Reparasjon”. Bokstavene skulle ha en høyde på minst 75mm.

Fargene angis i denne forskriften til hvitt og oransje, men det stiller min mann på veimuseet seg tvilende til at ble benyttet i praksis. Rødt og hvitt er sannsynligvis det riktige også for denne perioden.

Forbudsskilt:
Diameter 70 cm. I tettbygde strøk kunne størrelsen reduseres til 50 cm.
Bredde av den ”oransje” sirkelen 7 cm.

”Rettledende skilter” (Opplysningsskilt):
Sidelengde av skilter for parkeringsplass: 50 cm.
Stolper som for varselskilt, men med blå felt i stedet for røde. Skilt for nødhjelpsstasjoner: Høyde ca. 100 cm, bredde ca. 50 cm.

Platetykkelse på alle skilt skulle være 3-5mm, og skiltene skulle males grå på baksiden.

Veiviserskilt:
Det fantes ingen standarder for veiviserskilt før 1928. Dette året ble det innført en standard med svart og hvit stolpe. Disse hadde et halvmåneformet toppskilt med stedsnavnet der stolpen stod. Veiviserne hadde svart skrift på hvit bunn.


Legger ved et par skisser som ble trykket sammen med forskriften fra 1938:




Håper dette innlegget kan være til hjelp for de som ikke ønsker anakronismer i landskapet!
Har noen bilder og kompletterende info, fyll på!

Mvh Håvard H.

(Dette er en Norsk MJ-forum klassiker til glede for nye lesere. Publisert på Norsk MJ-forum i 2002)

Veldig interessant, takk for at du deler dette med oss andre! Støtter Asgeir i forslaget om å lage en fyldig reportasje i MJ-Bladet. For mange er det kanskje ikke så lett å se relevansen i å ha en historisk oversikt over bilveiskilt i et MJ-blad, men du treffer jo egentlig spikeren på hodet med den første setningen i innlegget ditt.